Kultur­stif­telse

Mer enn 80 kunst­ne­risk-doku­men­ta­riske papirer og mate­ria­ler om over 80 000 navn fra kaba­re­tens histo­rie og dens histo­riske forlø­pere danner nå kjernen i det tyske kaba­retar­ki­vet. Etter å ha blitt grunn­lagt av Rein­hard Hippen i 1961 i Mainz gikk den private samlin­gen i 1989 til byen Mainz, først som uselvs­ten­dig stif­telse. Siden har arkivet under ledelse av Jürgen Kessler utvi­klet seg til å bli ett av flere offent­lige sels­ka­per i form av en kultur­stif­telse. I anerk­jennelse av den nasjo­nale inter­es­sen er det siden 1999 finan­siert med midler fra oppdrags­gi­vere i forbund­s­reg­je­rin­gen for kultur og medier. I 2004 flyttet arkivet i Mainz inn i det histo­riske provi­ant­ma­gasi­net.

Bern­bur­ger-samlin­gen

På det andre stedet i Bern­burg ved elven Saale har man med støtte fra byen Bern­burg og forbun­det i nærhe­ten av Eulen­spie­gel­turm i Chris­ti­ans­bau i Bern­bur­ger slott siden høsten 2004 samlet og doku­men­tert kaba­ret­ma­te­riale fra DDR-tiden.

Sati­rens stje­r­ner

Innen rammene av sin museale utforming minner begge arkivs­tedene om store navn i kaba­re­ten i det 20. århundre og presen­te­rer sati­rens stje­r­ner i perma­nente utstil­lin­ger. Mainz har også mellom provi­ant­ma­gasi­net og Forum-Theater Unter­haus oppret­tet en Walk of Fame for de “udøde­lige” innen kaba­ret­kuns­ten. Bern­burg har en Hall of Fame i Bern­bur­ger slott.

Tysk kaba­retar­kiv

Doku­men­tas­jons­sen­ter for tysks­pråk­lig satire

siden 1961

Oppgave | Kabaret som spille­form for satire, dens litterære, poli­ti­ske, filo­so­fi­ske og poeti­ske innhold står i forgrun­nen for den doku­men­ta­riske inter­es­sen. Den konti­nu­er­lige samlin­gen og vitenska­pe­lige nytte­ver­dien i dens mangfol­dige uttrykks­for­mer er den sentrale oppga­ven til det tyske kaba­retar­ki­vet.

Fore­spørs­ler behand­les daglig, og brukerne kommer fra hele verden. Arkivet tjener i første rekke som forsk­nings­ted og kilde for studier, disser­tas­jo­ner og eksa­mens­ar­bei­der i fagene litte­ra­tur- og teater­vi­tenskap, medie- og musikkvi­tenskap, ling­vis­tikk, sosio­logi, kommunikasjons‑, kultur- og stats­vi­tenskap.
Utstil­lin­ger av arkivet finner regel­mes­sig sted i Tysk­land. De har tidli­gere vært å se i Sveits, i Øster­rike, Luxem­bourg, Israel, Japan, Polen, Ungarn og Austra­lia. Den seks­delte serien 100 ÅRS KABARET ble åpnet i Berlins kunst­aka­demi. På oppdrag fra presi­den­ten i forbund­s­rå­det oppstod det i anled­ning av nasjo­nal­da­gen en spesi­al­ut­stil­ling med temaet “tysk-tysk histo­rie i lys av den poli­ti­ske kabaret”: skilt spottet felles ledd.

Vi er i 2018

og nærmer oss for 80. gang datoen for “rikskrystall­nat­ten”, som natten til 10. novem­ber 1938 ble kalt med et ufarlig ord. Og for 85 år siden finner vi 10. mai 1933, den dagen man brente bøker i Berlin og senere andre steder; i Mainz den 23. juni.
Det som poli­tisk-litterær kabaret i årene med nasjo­nal-sosia­lis­tisk volds­her­re­dømme likevel kunne være, beskrev Sebas­tian Haffner i sine post­humt utgitte erin­drin­ger: “En tyskers histo­rie”:

Det taler rikti­gnok

også litt imot oss at vi med opple­vel­sen av døds­angst og det å kunne bli utle­vert ikke visste bedre enn, så godt vi kunne, å igno­rere og ikke la oss forstyrre i vår fornøyelse. Jeg tror at et ungt par fra for 100 år siden hadde klart å gjøre mer ut av det – om det bare var en stor elskovs­natt, krydret med fare og fortap­thet. Vi kom ikke på å gjøre noe spesielt ut av det og dro på kabaret fordi ingen hindret oss i det: først og fremst fordi vi hadde gjort det uansett, for det andre for å tenke på det ubeha­ge­lige i så liten utstre­kning som mulig. Det kan se svært kald­blo­dig og modig ut, men er sann­syn­lig­vis et tegn på en viss følel­sess­vak­het og viser at vi, selv om det bare er i lidel­sen, ikke var på høyde med situas­jo­nen. Det er når man vil gi meg denne gene­ra­li­se­rin­gen, et av de uhyg­ge­ligste trek­kene ved den nye tyske histo­rien, at når det gjelder gjer­nin­gene, mangler gjer­nings­men­nene, og når det gjelder lidel­sene, mangler marty­rene, at alt skjer i en slags tilstand av halv narkose, med en tynn, ynkelig følel­ses­sub­stans bak det objek­tivt uhyr­lige: at det ble begått mord på en stem­ning av idio­ti­ske guttestreker, at selvfor­ne­d­ring og moralsk død ble mottatt som et lite og forstyr­rende melloms­pill, og selv den fysiske tortur­dø­den bare betyr omtrent det samme som “hadde uflaks”.

Vi ble

imid­lertid beløn­net for vår make­li­ghet på denne dagen i svært stor grad, for tilfel­let førte oss rett inn i kata­kom­ben, og dette var den andre bemer­kel­ses­ver­dige hendelsen denne kvelden. Vi kom til det eneste offent­lige stedet i Tysk­land hvor det ble ytet en slags motstand – modig, humo­ris­tisk og elegant skjedde det. På formid­da­gen hadde jeg opplevd hvordan den prøys­siske høyes­te­ret­ten med sin flere hundre år lange tradis­jon brøt sammen for nazis­tene helt æreløst. Om kvelden opplevde jeg hvordan en hånd­full små kaba­rets­kues­pil­lere fra Berlin uten noen som helst tradis­jon reddet æren gloriøst og med eleganse. Høyes­te­rett hadde falt. Kata­kom­ben stod.

Mannen

som her førte skues­pil­l­er­trop­pen sin til seier – for å bevare enhver motstand og hold­ning ansikt til ansikt med den morde­riske over­mak­ten er en slags seier – var Werner Finck, og denne lille kaba­ret­kon­fer­an­sie­ren har uten tvil en plass i Det tredje rikets histo­rie – en av de få ærefulle plas­sene som skal deles ut. Han så ikke ut som en helt, og da han til slutt likevel nesten ble en helt, da ble han det på tross av seg selv. Ingen revo­lus­jonær skues­pil­ler, ingen bitende sati­ri­ker, ingen David med slyngen. Hans innerste vesen var harm­løs­het og elsk­ver­di­ghet. Vitsene hans var myke, dansende og svevende; hans viktigste virk­em­id­del dobbelt­be­tyd­nin­gen og ords­pil­let, der han gradvis ble en virtuos. Han hadde oppfun­net noe som man kalte “skjulte poeng” – og jo lenger han holdt på, desto bedre ble han til å skjule sine poeng. Men sine menin­ger skjulte han ikke. Han forble et tilholds­sted for harm­løs­het og elsk­ver­di­ghet i et land, der nettopp disse egens­ka­pene stod på utryd­dings­lis­ten. Og i denne harm­løs­he­ten og elsk­ver­di­ghe­ten satt det – som “skjulte poenger” – et virke­lig, ubøye­lig mot. Han våget å snakke om nazis­tenes virke­li­ghet – midt i Tysk­land. På sine konfer­an­ser kom konsen­tras­jons­lei­rene frem, husun­dersø­kel­sene, den allmenne angsten, den allmenne løgnen; hans spott over dette hadde noe usige­lig stille, vemodig og sorg­mo­dig over seg; og en uvanlig trøs­tende kraft.

Den 31. mars 1933

var kanskje hans største kveld. Salen var full av folk som stirret inn i den neste dagen som ned i en åpen avgrunn. Finck fikk dem til å le, slik jeg aldri har hørt et publi­kum le. Det var en patetisk latter, latte­ren av en nyfødt tross, som etter­lot seg lammelse og fort­vi­l­else, og faren ga næring til denne latte­ren – var det ikke nesten et under at SA ikke for lengst var på plass for å arres­tere samt­lige publi­kum­mere? Denne kvelden hadde vi sann­syn­lig­vis fort­satt å le selv i poli­ti­bi­len. Vi var på en usann­syn­lig måte blitt hevet over.

Stikk innom…

Du vil bli over­ras­ket når du besøker meg i det histo­riske provi­ant­ma­gasi­net i Mainz. Jeg er alt annet enn en klisjé i form av et neds­tø­vet arkiv. På tross av min ungdom en klas­si­ker, hvis man si det slik. Jeg tilla­ter meg å vise meg frem på mine over tusen kvadrat­me­ter i simpel­t­hen museal eleganse. For deg natur­lig­vis! Når alt kommer til alt, utfører jeg et oppdrag. I offent­li­ghe­tens kultu­relle inter­esse. Jeg tar vare på en komplett sjanger, en spesi­ell kunst­form så å si! Skape­ren min regis­trerte meg som “doku­men­tas­jons­sen­ter for tysks­pråk­lig satire” på stam­t­av­len. Rett etter at han kom til Mainz i 1961, døpte han meg stolt “Tysk kaba­retar­kiv”.

Siden da

har medar­bei­derne mine vært opptatt av sati­rens spille- og uttrykks­for­mer over hele verden. Det er derfor vi får så ofte inter­nas­jo­nale besøk. Nylig var det en student fra Moskva her som skulle spore opp mate­riale fra 20-årene til sin embet­sek­sa­men, og en profes­sor fra Japan inter­es­serte seg for kaba­re­ten i eksil. En gang tilbrakte en dokto­rand fra Yale Univer­sity ni måneder i dypet av arkivet for å komme på spor av trubadu­rens rolle i middel­al­de­ren som forlø­per for den poli­ti­ske visesan­ge­ren. Med jevne mellomrom vitner skrift­lige henven­del­ser fra hele verden om den store inter­es­sen for de skat­tene jeg skjuler. Derfor har jeg siden begy­n­nel­sen av det 21. århundre åpnet over 160 utstil­lin­ger – hittil. I syv europeiske land. Deri­blant Frankrike. I Maison Hein­rich Heine der Cité Univer­si­taire Inter­na­tio­nale de Paris: LE MONDE, UN CABARET! Les débuts du cabaret littér­aire en Allema­gne et en France. Mont­pel­lier, Toulouse, Lyon, Dijon fulgte. I det tysks­pråk­lige området drar vi rundt med “100 ÅRS KABARET” fra Alzey til Zürich. Dette viser i ganske stor grad hva som bor i meg: Sjan­ge­ren! Dens uttrykks­for­mer. Dens histo­rie. For meg dreier det seg om kunst­nerne av begge kjønn. Spesielt også om den poli­tisk-litterære kaba­re­ten som en kunst­art som sikter mot demo­krati og frihet. Det dreier seg om dens forf­at­tere. Deres livs­his­to­rie. Ikke sjelden var det lidelses­his­to­rier. Det dreier seg om dens betyd­ning for inter­es­serte mennes­ker gjennom alle tider. For publi­kum i la belle époque. I keisert­i­den. Mellom oppbrudd og sensur. Mellom 1. og 2. verdens­k­rig. Mellom demo­krati og dikta­tur, mili­ta­risme og fascisme. Det dreier seg om kunsten å over­leve. I eksil hjemme og ute. Mellom stilene og mellom stolene. Det dreier seg om vår kultur. Om endrin­gene i den. Om dannelse. Og natur­lig­vis dreier det seg om å le. I dag og den gang. Å le av oss selv og av de andre. Det dreier seg om spot­tens topo­grafi og dens språk i skif­tende tider. Akkurat på samme måte som det dreier seg om humoren og poesien i det mennes­ke­lige og allmenn­men­nes­ke­lige perspek­tiv. Om det absurde og det konkrete. Om kritik­ken av samt­iden i kunst­ne­risk form. Og, sist men ikke minst, dreier det seg også om under­hold­ning. Fra begy­n­nel­sen av. Også om kjær­li­ghe­ten! For øvrig er det å samle også en form for kjær­li­ghet, sa George Steiner, den amerik­anske filos­ofen.

Den blan­dings­for­men av ulike scene­kuns­ter som kaba­re­ten utgjør,

har formelt sett bare eksis­tert siden sent i det 19. århundre. Denne blan­dings­for­men symbo­li­se­res av det vakre franske begre­pet “cabaret”. Det betyr på den ene siden verts­hu­set, den lille kneipen, og bærer dermed et element av det intime i seg. På den annen side betyr det salat­bol­len med alle dens atskilte ingre­dien­ser, smør­brød­tal­ler­ke­nen. Rundt omkring har vi hyllene, som står for de ulike sceneu­t­trykkene: musikk, teater, monolog, dans, sketsj samt maleri. Etter noen forlø­pere som “Caba­rets des Assas­sins#, som mori­ta­tene sang om mordere, var det Rodol­phe Salis, opprin­ne­lig maler, som en kveld høsten 1881 stilte seg opp på en tønne i kneipen sin “Chat Noir” på Mont­martre, og annon­serte for sitt under­hold­nings­hung­rige og velbes­låtte publi­kum frem­fø­rin­ger av enkelte kunst­nere. Fødsel­søye­b­lik­ket for det som verden den dag i dag kjenner som tids­kri­tisk litterær kabaret!
Opphavs­man­nen til den såkalte Caba­rets Artis­ti­ques var Salis som présen­ta­teur den første i sitt slag. På samme måte som den alt-sammen­bin­dende sausen midt i salat­bol­len. Konfer­an­sen hans var beryk­tet! Av og til fornær­mende, aggres­siv, akkurat som de frem­førte sangene. Akkurat det virket imid­lertid tiltrek­kende på det intel­lek­tu­elle pari­siske publi­kum. Snart besteg den litterære eliten “la butte sacré”. Poli­ti­kere og aris­to­kra­ter fulgte på. For eksem­pel Victor Hugo og Émile Zola; den itali­en­ske frihe­tskjem­pe­ren Giuseppe Gari­baldi kom akkurat som prins Jérôme Bona­parte, grand­ne­vøen til den store Napo­leon og nevø av Napo­leon III. Mange talent­fulle sangere, kompo­nis­ter og talere opptrådte, som senere i stor grad ble berømte, for eksem­pel Aris­tide Bruant og Yvette Guil­bert, den første store disøsen innen fransk kabaret. Hennes mann­lige mots­tykke Aris­tide fort­satte sin karriere med sosi­al­kri­ti­ske sanger mot dobbelt­mo­ra­len hos borgers­ka­pet i sitt lokale “Mirli­ton”, og gjennom en plakat av Henri de Toulouse-Lautrec er han verdens­berømt den dag i dag. To Chat Noir-plaka­ter fra 1895 fant for kort siden også vei inn i plakats­ka­pene mine, sammen med alle de andre, nesten 20 000 eksem­plarene fra alle epoker i det 20. århundre. Det begynte hos en del av befol­k­nin­gen med stor appe­titt på kunst og kultur.

Kabaret var da, i alle fall for bohe­mene, det utvalgte mediet. Forf­at­te­ren Otto Julius Bier­baum sa det slik: “Gjen­fø­del­sen av alle kunst­ar­ter og livet på teateret! Vi skal danse inn en ny kultur! Vi skal føde over­men­nes­ket på den lille scenen! Vi skal slå hull i hodet på denne tåpe­lige verden!” Det var alvor­lig ment! Dess­verre er det andre som har snudd opp ned på verden. Men uansett fantes det noe nytt rundt år 1900! Det var oppbrud­dets tid, en oppbruddsstem­ning: Mennes­ket som vesen som ble kastet inn i tiden. Verden som kabaret! Akkurat som tilfel­let var med jugend­sti­len ga den nye kunst­for­men støtet til en hel beve­gelse. Den var “in”, “en vogue”, ble til en bølge som snart skylte inn over riksho­ve­d­sta­den Berlin. Der hadde den konser­va­tive baron Ernst von Wolzo­gen suksess med sin “over­ka­ba­ret” den 18. januar 1901, 30-årsda­gen for riks­grunn­leg­gel­sen. Bedrif­tens “husor­den” er arki­vert.

I München

ble scenen snart inntatt av de “Elf Scharf­rich­ter”, den første ekte poli­ti­ske kaba­re­ten i Tysk­land. Frank Wede­kind arbei­det sammen med de elleve, og det gjorde også Marc Henry, som kom over fra Paris. Dermed kommer mine nære slekt­nin­ger på mors­si­den fra Frankrike, på fars­si­den fra Det tyske keiser­rike. Like europeisk sammen­ve­vet som den gamle adelen… Og så gikk det slag i slag! Alle­rede i 1901 oppstod det bare langs elven Spree 40 etablis­se­men­ter med et kabaret- litterært spil­le­pro­gram. I Wien¨åpnet “Zum lieben Augus­tin”, “Nacht­licht” og “Die Fleder­maus”. Frida Strind­berg, som fikk sitt første barn med August Strind­berg, det andre med Frank Wede­kind, grunnla den første kaba­re­ten i London. I Barce­lona fantes alle­rede “El quatre Gats”. I Krakow, Wars­zawa, Buda­pest, St. Peters­burg, helt til Moskva, oppstod kaba­re­ter etter forbil­dene fra Frankrike og Det tyske rike. Der man mangler kjøp­mann­sån­den og en lykke­lig hånd med det som ble tilbudt, gikk det rikti­gnok raskt ille med hele butik­ken, som snart var konkurs. Men scenens magi holdt seg. I all fall til å begynne med. Karak­te­ris­tisk for d n unge kunst­for­men blir, som tidli­gere i Paris, verts­hus­ka­ba­re­ten, scenen for de såkalte “vagan­tene”. Det reali­se­rer drømmen til kunst­ner­bo­he­mene: Presen­tas­jo­nen av egne verker, fritt og på siden av den etablerte kunst­ver­den. Man er fasci­nert av det umid­del­bare ved denne kunst­for­men på scenen: Å spille teater er å legge noe frem for publi­kum, i kaba­re­ten spiller man direkte med publi­kum! Hono­ra­rer for de medvir­kende var heller sjelden kost. De fleste ble betalt i natu­ra­lia. Eller det ble samlet. Apropos vagant­dikt­nin­gen: Den har sine forbil­der og røtter langt tilbake i middel­al­de­ren. Moral­sk­sa­ti­riske dikt­verk, kjær­li­ghets- og drik­ke­vi­sene til de såkalte “erke­poe­tene”. Hos Hanns Dieter Hüsch i hans “Arche Nova” ble alle­rede i det første program­hef­tet rollen til “archi­p­oeta” hedret med en av hans sanger fra det 12. århundre. Den mest bety­de­lige samlin­gen, ca. 300 sanger‚ oppdaget i 1803 i klos­te­ret Bene­dikt­beu­ren og beteg­net som “sangene fra Beuren”, oppnådde verdens­berøm­melse gjennom den nye tone­set­tin­gen: Carmina Burana. Vagant­dikt­ning som ekstra­va­gant orato­rium. Som er blitt tidløs gjennom Carl Orffs stors­lagne musikk.

Et tids­bun­det uttrykk er derimot selve kunst­ner­bo­he­men.

Slik lever de nye småkunst­sc­nene av og for øyeb­lik­ket. Suksess i lengden er det bare Münchens Simpli­cis­si­mus som har. Ledet av en meget passa­bel konfer­an­sier som fremfor alt var en genial forret­ningskvinne: Kathi Kobus lykkes med symbio­sen av kunst og økonomi. I 65 år, fra 1903 til 1968 består Simpli­cis­si­mus – en alder som til denne dag svært få tyske kaba­retsce­ner har klart å nå. Og hvem var det nå som var der før den 1. verdens­k­ri­gen?! Gud og hver­mann og fiffen i München! Turis­ter fra oversjøiske land og The Prince of Wales. Tsar Ferdi­nand av Bulga­ria. Kongen av Belgia! Indus­trima­gna­ter, penge­aris­to­kra­ter. Wilhelm Voigt, skoma­ke­ren som gjorde karriere som “kaptein von Köpe­nick”, viser seg frem i Simpli­cis­si­mus for penger og selger auto­grafer. Og en viss Hans Bötti­cher. Han var først stamgjest, så kaba­ret­teat­rets egen forf­at­ter og ble berømt som: Joachim Ringel­natz. Til min 50-årsdag fikk jeg en gave av en snill eldre dame, nemlig “Das Goldene Buch der Kata­kombe”. Hennes for lengst avdøde mann, Tibor Kasics, og Werner Finck grunnla denne kaba­re­ten i Berlin i 1929. I denne vidun­der­lige gaven er det et morsomt ords­pråk av Joachim Ringel­natz samt en origi­nal­tegning av Walter Trier, som illus­trerte bøkene til Erich Kästner. Signa­tu­rer og ords­pråk av Hans Albers til Carl Zuck­mayer, fra Klaus og Hein­rich Mann, Walter Hasen­cle­ver og George Grosz, Max Rein­hardt, Erich Mühsam, Gustav Gründ­gens, fra Luigi Piran­dello og Erwin Picator til Alfred Döblin og Richard Huel­sen­beck.

Den sist­nevnte fant kaba­re­tens dada­for­mel:

“Dada er verdens­ka­ba­re­ten, så godt som verden, kaba­re­ten, er dada.” I “Cabaret Voltaire” i Zürich oppfant Hugo Ball den litterære formen som provo­kas­jon overfor den borger­lige verdens like­gyl­di­ghet i forhold til den store krigens redsler. Kurt Tuchol­sky og Walter Mehring var de frem­ra­gende kaba­ret­forf­at­terne etter 1918: Kroni­kø­rer for en repu­blikk over­latt til seg selv, tals­menn for en kamplys­ten satire, men som også skrev poeti­ske eller henri­vende komiske perler til sitt publi­kums under­hold­ning. For Bert Brecht tjente kaba­re­ten som inspi­ras­jon for hans teori om det episke teater. Med kuplet­tene til en Otto Reutter, sangene til Fried­rich Holla­en­der og Rudolf Nelson, frem­ført av stje­r­ner som Claire Waldoff og Marlene Diet­rich, levde kaba­re­ten først og fremst et liv i Berlin i store revyer og på varie­tés­ce­ner. I München legem­ligg­jør den med Karl Valen­tin folke­lig-absurd den rotløse komi­keren av den sørg­mo­dige skik­kelse. I 1932, et år før Hitlers makto­ver­ta­kelse, står Werner Finck forle­gent smilende på scenen og retter blikket fremo­ver. Han fore­stil­ler seg hva som vil skje når nazis­tene overtar styrin­gen og spår: “I de første ukene av Det tredje riket blir det holdt parader. Hvis disse para­dene blir hindret på grunn av regn, hagl eller snø, vil alle jøder i nærhe­ten bli skutt.” — Det skulle snart vise seg at han fikk rett i sin ord. Da nazis­tene er ved makten, forsø­ker Finck å yte motstand gjennom sine vitser. Hund­re­vis av kaba­rets­kues­pil­lere og sati­rikere tilbrakte tusenårs­ri­ket i konsen­tras­jons­leir. Som eksem­pel kan jeg nevne kunst­nere som foran min dør, på Mainzer Romano-Guar­di­ni­Platz, ble utmer­ket med en stati­rest­je­rne: Erich Mühsam, Fritz Grün­baum og Kurt Gerron. Myrdet i Orani­en­burg, Dachau og Ausch­witz. Etter den 8. mai 1945 begy­n­ner en ekte renessanse for kaba­re­ten. I “Trizo­ne­sien” synger man trossig-melan­kolsk: Hurra, vi er frem­de­les i live. I Düssel­dorfs “Kom(m)ödchen” setter kaba­re­ten nye stan­darder i poli­tisk-litterært uttrykk, i München begy­n­ner Erich Kästner å skrive igjen, og med Günter Neumanns “Insu­la­nern” kring­kas­tes kabaret gjennom RIAS-Berlin inn i den kalde krigen. Med Wolf­gang Neuss hamrer den følgene av fort­rengn­in­gen og de økono­miske mira­kelå­rene inn i den forbunds­tyske beviss­the­ten og feirer med “Münch­ner Lach- und Schieß­ge­sell­schaft” og de berlinske “pinns­vi­nene” snart tele­ge­nisk nyttår. Slik blir det til et begrep for et bredt borger­lig publi­kum. Den gang gjorde fjern­synet poli­tisk kabaret til noe stort.

I DDR innord­net kaba­re­ten seg i over 40 år mer eller mindre problem­fritt etter grensene for den reelt eksis­ter­ende sensu­ren. Under tvil over­be­vist av sosia­lis­mens bedre sak. Et kapit­tel for seg – som nå til samling og doku­men­tas­jon av kaba­re­tens histo­rie i DDR også har fått et nytt tak over hodet: i slottet Bern­burg ved elven Saale. Med Franz-Josef Degen­hardt synger den i vesten i 60-årene ut mot neo-nazis­tenes frem­marsj, agite­rer med UPO (utenom­par­la­men­ta­risk oppo­sis­jon) inn i de turbu­lente 70- årene og erklæ­rer til sist via Hanns Dieter Hüsch’ “Hagen­buch” alt og alle for sykt og forrykt.

I 80-årene

raser kaba­re­ten med “Drei Torna­dos” gjennom den unge sponti- og alter­na­tivsce­nen, parodie­rer med Thomas Freitag forbund­skans­ler Kohl i det uende­lige, oppf­in­ner av real­sa­ti­ren “i dette vårt land”, disse­ke­rer med Gerhard Polt mentale røtter, uthol­der med Richard Rogler den åndelig-moralsk omvendte frihe­ten i kynis­men og oppdager med det kommende privat­fje­rn­synet i økende grad sin egen markeds­verdi. Den svinger siden mellom kabaret og komedie, mellom poli­tisk moti­vert engas­je­ment og høy grad av nærings­vett, mellom Tysk­lands småkunst­sce­ner og store arenaer. “Spøk, satire, ironi og dypere mening”, med hvilke man en gang ville snu opp ned på forhol­dene, viker mer enn 100 år senere i økende grad unna for under­hold­nings­in­dus­tri­ens lover. Landet har foran­d­ret seg. Para­dig­me­skifte overalt. Men slik har det alltid vært i tidens løp. Selv grunnlover holder ikke det de lover. Alt har sitt utgangs­punkt, sitt forløp, sin over­gang. Og på et tids­punkt sin kultur­his­to­rie – som jeg kan doku­men­tere for kaba­re­ten. Altså: Will­kom­men! Bien­ve­nue! Welcome! Stikk innom. Ta deg tid. Bestill oss. Besøk oss. Kanskje vi sees en vakker dag! Ditt tyske kaba­retar­kiv.

Du får mer informas­jon ved å kontakte